Blant våre beste bluesmusikere

foto

Blant våre beste bluesmusikere

PLATE: Det er 7579 kilometer fra Flekkefjord til New Orleans, men avstanden virker kort.


Nashville er den ubestridte country-hovedstaden, men når det gjelder blues, vil flere ha et ord med i laget. Mange vil si Memphis og andre holder på Chicago, men for Arne Skage er det New Orleans som gjelder.

Han ble en aktiv del av Stavangers musikkliv i 1987 og har vært en viktig brikke i bandene til Frank og Rita Eriksen, Svein Tang Wa og ikke minst Reidar Larsen. I 1997 skrev han musikken til Jon Fosse-stykket «Natta syng sine songar», vist på Rogaland teater.

Etter hvert flyttet han tilbake til Flekkefjord, og for tre år siden kom solodebuten «Procrastination blues». Det var et vellykket grep, som han nå gjentar.

Ikke overraskende starter han med en tradlåt fra New Orleans kalt «Tootie Mae», med sitt faste band og Grammy-vinnende blåsere fra New Orleans. Fra samme by kommer også Big Chief Juan Pardo (The Golden Comanche Mardi Gras Indians) på vokal og perkusjon. Det lyder like friskt som man kan gjette seg til.

Det som videre løfter albumet, er at Skage også skriver flotte ting selv. På sterke «Thalulah» har han samarbeidet med New Orleans-artisten Leslie Blackshear Smith, mens musikerne John Gros, René Coman og Doug Belote kan vise til en imponerende cv.

Skage fyller 60 i høst, og alderen har gitt ham en slitt røffhet i stemmen som passer bluesen som hånd i hanske. Det han måtte mangle av skolert sangferdighet, tar han igjen på sjarmen. At han er en førsteklasses gitarist vet vi, men sanger som «Thalulah» viser hva han nå er god for som vokalist. Datteren Thale Log Skage korer sammen med Inge Svege.

«Keeping the blues alive» er skrevet sammen med Tim «Ledfoot» Scott McConnell, en herre med en innholds karriere som sist fikk vist seg fram i tv-serien «Exit». Et flott kutt.

Tom Roger Aadland har vært med på å skrive Chris Whitley-inspirerte «Nothing’s made to last», en dempet låt basert på gitar og trommer. Stene Osmundsen (The September When) tar seg av disse, mens Terence Higgins (Dirty Dozen Brass Band) bidrar med perkusjon. Skage og Osmundsen spilte i sin tid sammen i Flekkefjord-bandet Mr. Jones.

Mye av moroa er at sangene ofte er spilt inn i to byer, som «See you down the road» der opptakene fra New Orleans inkluderer lovpriste Erica Falls i koret. Hjemme i Flekkefjord har så Skage fått med seg gamle Mr. Jones-folk og faren Arne Skage senior på trompet. En herlig miks, og det er sterkt å ha tre generasjoner inkludert på platen.

Instrumentale «Comeback on the wayback» gir meg mindre, helst fordi jeg har lyst til å høre mer av Skages vokal. Dialogen i starten er likevel artig, tatt opp utenfor klubben Maple Leaf i New Orleans.

Earle King-inspirerte «Viola Lee» er skrevet sammen med Smith og innspilt i New Orleans-studioet. En fin låt det er lett å gynge med til, hjulpet av hammondorgelet til Gros.

«I yi yi» stammer fra zydeco-artisten Clifton Chenier, og Jonno Frishberg fra Lafayette sørger for en autentisk atmosfære med trekkspill og fele. Festen er i gang.

Til slutt får Smiths åtte år gamle «Word to the wise» et godt løft. Solodebuten til Arne Skage var solid, og oppfølgeren er ikke noe svakere. Heller sterkere, med tanke på vokalen.


Beste spor: «Thalulah», «Keeping the blues alive», «See you down the road».

Publisert: Stavanger Aftenblad 18. april 2024 20:30